Øyeblikk 1: Du sitter på bussen på veg heim fra skolen en ettermiddag. Du er trøtt etter en slitsom dag på skolen, og du ønsker at det skal være stille rundt deg. Men så kommer to eldre damer på, og setter seg på setene rett bak deg. De er av den meget pratsomme sorten.
Bussen er helt stille, alle er trette og slitne etter en lang dag. Skolen har tatt alle kreftene frå meg denne uka. Eg vil bare sove. Så oppfyllas mitt verste mareritt. To gråhåra runde objekt med briller entrar bussen. Kryssar fingrane for at dei ikkje har noe med kvarandre å gjøre, men i det eg tenker dette begynner det. Dei endeløyse historiene vandrar mot meg, og forbi, dei sett seg bak meg. Eg kjennar på jakkelommen, glømt ørepluggane igjen. La ukas verste time starte
a) Mikal er svært interessert i musikk.
Eg snur meg mot Ole og seier at klassisk musikk ikkje er for musikk å regne. Da bryter Mikal inn. Han legger ut i det vide og bred om kva definisjonen på musikk er. Han drar frem fleire klassiske artistar som dagens musikk ikkje kunne klart seg utan, og kommenterer kor usakleg min kommentar var. Han venter ikkje på svar eingong før han vender tilbake til den portable musikkens verden, og han blir der resten av timen.
c) Pizzaen smakte godt
Pizzaen ser ikke spesielt appetittlig ut. Men jeg trosser det og tar et tygg, jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Den perfekte smakskombinasjonen sprer seg i munnen og det knaser i skorpen. Og der var pizzaen bort, hva hendte?
”For sale: Baby shoes, never worn”
Presenterande start:
Det var for fire år sidan det hendte, men eg hadde ikkje fått meg til å gjøre det føyr nå. Jenta var så ung, ho hadde ikkje eingong fått tid til å bruke dei. Ja ja, høgare salspris da.
In maedias res:
«Her har du pengane dine», sa han og strakte ut ei hand med tre kroner og femtito øre. Eg strakte skoa mot han, han tok dei i mot, smilte fornøyd, og ønsket meg ein fin dag vidare. Eg nikka tilbake. Så snudde eg nesa heimover, men fyrst ein tur innom vinmonopolet, tenkte eg.
